Husker du den tiden?

Tiden da det føltes som verden sto på hodet og alt vi ikke hadde trodd var mulig, ble det?

Da vi sluttet å gi barna våre gode og trygge rammer for dagene, for tilværelsen? Da vi lærte dem at det beste fundamentet for livet var troen på seg selv og det de kan få til? Da vi sa at det meste er ok, så lenge det kjennes bra ut for dem? Da vi tenkte at ubegrensede valg var en selvfølgelig og nødvendig gode?

Og husker du at vi sluttet med voksenliv, men ofret det for at barna våre ikke skulle behøve å kjenne hvordan det var å være alene, kjede seg, vente, fryse, få motstand, eller stoppe med noe de veldig gjerne ville gjøre? Vi ville jo nødig stå ansvarlige for at vonde følelser kunne påføre dem uopprettelige skader.

Husker du da vi da vi ga dem skjermene som skjermet dem fra selve livet? Tok fra dem muligheten til å se andre inn i øynene og kjenne gleden av ekte liv i en ekte relasjon?

Og plutselig var de fulle av frykt og tristhet som ikke gikk over. Og når de skulle ut av hjemmet klarte de ikke trå over dørterskelen.

Husker du hva tenkte vi på?

Heldigvis er det veldig lenge siden.

Vi vet vi bedre nå.