Amerikanere.

Da jeg var ung frik med poncho likte jeg å spøke med dem. Kalle dem overflatiske fordi de syslet med så mange rare ting, ting jeg fra mitt deilige, lille superperspektiv syntes var meningsløse og latterlige.

Jeg koste meg med å skjære dem alle over en bredtagget kam, og sa jeg aldri hadde hatt lyst til å reise til USA.

Så ble jeg mer voksen og mindre storkjeftet. Jeg forsto jo at det fantes folk der borte som ikke passet inn i Amerika-boksen min. De snakket bare med litt større bokstaver og likte å tenke litt større tanker enn meg.

Og da jeg kom til New York tenkte jeg at jeg var i sentrum av verden.

Valgkamp.

Jeg engasjerer meg ikke før jeg må, det hele varer jo altfor lenge. Men jeg ler litt nå og da, og tenker noen gamle tanker innimellom. Noe i retning av…fjols. De koser seg vel bare med en slags presidentvalg-oppvarmingslek.

Men så bråvåkner jeg og skjønner at det gjør de visst ikke. En hel skokk av dem leker ikke. Så mange at jeg tar frem kammen igjen.

Amerikanere!

Hva søren tenker de på?

Hvordan klarer de å konkludere med at verden kan reddes av et troll?