Det er stille i huset.

Sommerens avrunding gikk meg hus forbi denne gang. Da jeg kom hjem var det alt høst.

En dag er snart over og jeg kommer på at jeg ikke har vært ute av døren. Det er vel derfor det svir sånn i øynene og hodet føles så ullent. Dagene går i ett nå, jeg har ikke lengre kontroll på hvilken dato det er. Jeg vet ikke om måneden akkurat har begynt eller om den snart er slutt.

Jeg går opp og begynner å se gjennom plaggene som henger på klesstativet i trappeoppgangen. Det er noen fine kjoler der jeg gjerne skulle ha tatt på meg. Og buksa jeg kjøpte i New York på denne tiden i fjor hadde jeg allerede glemt at jeg hadde.

New York! Jeg vil tilbake dit og kjenne på atmosfæren igjen. Jeg har ennå den skarpe høstluften friskt i minne. Restaurantene. Voksne på voksentur. Det blir lenge til neste gang.

Jeg har lyst til å pynte meg. Kunne gjerne tenkt meg å gå på en hyggelig fest. Jeg tar på meg buksa. Jeg som trodde jeg bare hadde lagt på meg fra lårene og opp, blir raskt kjent med at det likevel er jevnt fordelt. Jeg får ikke buksa over leggene, så jeg prøver en til.

Mislykket.

Jeg tenker at det hadde vært hyggelig å stikke ut en tur og treffe venner. Bare ta en kaffe. Eller en tur til byen for å se om det har kommet noe fint i butikkene. Rusle med ubegrenset tid som er min. Men jeg kan ikke. Kanskje en liten tur om noen dager, men det må planlegges.

Julegaver skal snart handles. Denne gangen må absolutt alt være klart på forhånd.

Jeg ser ut over byen. Jeg elsker å se på alle lysene der nede. Hva gjør de andre der ute i verden? Er de sammen? Sitter de i lystige lag og snakker høyt mens de skåler i pene glass? Diskuterer de viktige tema jeg ikke lenger skjønner noe av?

Alt det som skjer der nede, det er ikke en del av mitt liv.

På dagen prøver jeg å holde huset i orden. Det fylles alt for fort opp med så mange mennesker inni det. Jeg vasker klær, bretter dem. Rydder på kjøkkenet. Tenker at jeg skulle hatt et par ingredienser til middagen, men jeg kan ikke bare sette meg i bilen og ta en snartur til Rema.

Tiden som er min alene er uforutsigbar og kort. Jeg må prioritere.

Støvsuge eller lese avisen?

Jeg lærer aldri. Jeg leser avisen, og plutselig er det for sent.

Spise frokost eller lage meg en kopp kaffe?

Kaffe…

DU.

Du har tatt fra meg alt jeg tok for gitt.

Men jeg hadde glemt at smilet fra et bittelite ansikt kan ha sånn en ubeskrivelig kraft. At det i løpet av ett sekund kan viske ut hele verden og få meg til å tenke at alt annet er bagateller. At ingenting er så viktig som du.

Ingenting er viktigere enn at du skal være trygg på at jeg er her hos deg. At mitt smil kommer som en automatisk respons på ditt. At du aldri skal behøve å trøste deg selv når du gråter, for jeg kommer til deg så fort jeg kan.

Det varer bare en liten stund. Et øyeblikk, så er det over, så er verden igjen sånn jeg er vant til å kjenne den.

Om en liten stund vil jeg lengte etter den gang det bare var du og jeg, og vår verden var trang og liten. Da vi bare hadde tre, fire ting vi skulle. Jeg vet jeg vil lengte etter den en gang, jeg med min håpløse nostalgia, med min uhelbredelige forelskelse i alt som er forbi.

Så derfor er jeg her nå. Bare hos deg.