Stikkord

, , , , ,

Jeg slutter aldri å forundre meg over menneskenes livslange jakt på balanse i tilværelsen. Vi vet jo at den er uoppnåelig, men vi gir aldri opp.

Jakten holder oss gående. Jakten gir mening, samtidig som den utenfra sett kan inneha den største meningsløshet.

Jakten er livet.

I perioder kjenner du at du er på sporet av den. I naiv optimisme tenker du at du har funnet spiren til uforstyrret, varig tilfredshet. Du fylles med sprengstoff som skyter deg fra dag til dag. Du kjenner ikke engang underlaget.

Så ringer faren din og forteller med tung stemme og lange pauser mellom ordene at han har blitt alvorlig syk. Han har levd lenge, men det hjelper ikke, for han er faren din.

Og i tiden etterpå er det den trykkende fornemmelsen i magen som vekker deg om morgenen, ikke vekkerklokken. Tristheten har nådd helt inn og ned, og du tror aldri den vil slutte å ta pusten fra deg. Tåken som har rullet seg ut over byen gjør tomheten komplett.

Men katten maler og vil ha mat, og barna skal ha hjelp til leksene. Du registrerer med lettelse at vinteren er i ferd med å gi slipp. Ubevisst fylles du av lys og overskudd, og du tenker at du igjen er rede til å møte det livet vil by på.

Om kvelden synker du ned i sofaen, og på nyhetene sier de at epidemien har spredt seg til et nytt sted i Afrika, og altfor mange har mistet livet i en grusom flodbølge. Et annet sted har terrorister drept igjen. Alt mens solen skinner og himmelen ute er knallblå.

Og tristheten du kjenner blir enda skarpere fordi den står i så stor kontrast til sommeren ute.

Et par dager etterpå kan du likevel kjenne på tilfredshet og mening, fordi grusomhetene ikke har nådd helt inn til deg. De er for langt unna, og de angikk ikke deg direkte denne gangen. Dessuten har livet ditt så mange andre gleder å by på.

Så ringer de fra skolen og forteller at sønnen din har slått en klassekamerat i hodet med en spade. Gutten er hentet med ambulanse, og du innkalles til samtale.

Og jeg forundrer meg over hvor modig vi lever. Med den største selvfølge.

Vi er så underlig naive og sterke.
Vi er drivkraftige, trangsynte og overlevende.

Igjen og igjen løfter vi hodet mens vi nynner på en lystig melodi.