Et nytt år er jo bare en ordning som holder styr på tiden som flyter. Det er ingen magisk, universell begynnelse eller avslutning på hendelser, sett bort i fra jordas reise rundt sola.

Ingen tvinger deg til å start på nytt hvis det forrige året var himla fint. Da er det jo bare å late som om ingenting har skjedd, og fortsette å ta i mot og leve på det gode.

Det er heller ingen grunn til å frykte et nytt år.

Det er ikke sånn at skjebnen har bestemt seg for å bombardere deg med tragiske hendelser innenfor de neste 365 dagene. Det er ikke sånn at mange mennesker du er glad i har bestemt seg for å forlate deg i løpet av 2017.

Naturkatastrofer og krig gjør ikke interne avtaler om å bryte ut og lage endeløse, kaotiske tilstander i det nye året.

I de fleste tilfeller fordeles jo hendelser som en konsekvens av noe som allerede er intruffet, eller helt tilfeldig. De bryr seg ikke om inndeling i år.

Men et nytt år bringer alltid med seg håp for den som trenger det. Det gir en usynlig, men likevel betydningsfull startstrek for noe som er nytt og ubrukt. For muligheter og sjanser og for vage eller sterke drømmer, kanskje om lindring og trøst, eller at det vonde som har vært kan falme og forsvinne, til fordel for noe bedre og noe godt.

At det er kraft i håp og drømmer vet vi. Vi skulle håpe og drømme mer. Jeg skulle håpe og drømme mer.

Og når noe godt skjer, bryr det seg ikke om inndeling i år. Det kan vare en kort stund, for så å bli avløst av noe godt eller bedre. Det kan vare i årevis, eller resten av livet.

Alt godt!