Jeg våknet brått opp av rushtrafikk-transen da jeg stoppet for mannen som skulle over gangfeltet. En godt voksen, med kulemage og halvlangt skjegg. Han hadde gammeldags tursekk på ryggen, og på hodet hadde han en cowboyhatt identisk med den til Crocodile Dundee.
Og han var barbent på asfalten, på en ganske kjølig dag i begynnelsen av mai. Han spaserte så selvfølgelig og deilig tilfreds over veien, med strak kurs. Hadde jeg ikke kikket ned på bena hans, ville jeg aldri gjettet at han var uten sko. Det var ingen ting ved den gangen som vitnet om ryggproblemer eller vansker med støtdempingen.
Jeg vet ikke, jeg, hvorfor jeg skriver om den fyren. Det var bare det at han gjorde meg så forunderlig og overraskende glad. Og jeg måtte stusse lenge over hvorfor jeg ble så glad.
Men han gikk jo der og fikk resten av verden til å føle at den hadde misforstått. Jeg er sikker på at jeg etter et personlig møte med han ville følt meg som en raring som brukte sko.
På vei til hytta litt senere svingte jeg innom en god venninne for å overlevere en gave jeg hadde kjøpt til henne, som takk for en tjeneste. Det var et skjørt. Jeg håpet veldig på at hun ville like det, jeg hadde jo kjøpt noe jeg gjerne skulle hatt selv. Det var så grusomt fint.
Det nydeligste med denne lille seansen, var at hun begynte å hyle av begeistring bare etter å ha åpnet en liten flik av papiret, fremdeles uvitende om hva slags plagg jeg hadde kjøpt. Hun foldet det ut mens hun danset rundt i stua, fremdeles hylende. Hun løp inn på badet og dro på seg skjørtet, fremdeles hylende.
Jeg smilte lenge den dagen, hele veien til hytta. Det varte ekstra lenge fordi jeg måtte smile fordi jeg ble så glad.
Takk, mann uten sko. Du kom så bus på, og minnet meg om mine konforme omgivelser, min konforme by og mitt konforme liv, og du minnet meg om hvor usigelig deilig det er å bli overrasket.
Takk, kjære venninne, for at du ble så uvanlig glad. Takk for at jeg fikk kjenne på den deilige gleden av å gi bort. Takk for at du likte skjørtet og hylte så mye.
Jeg ble så glad.