Jeg gjør meg stadig opp status. Det begynte helt naturlig etter at jeg ble tretti. Jeg tenker ikke først og fremst på ”Nyter høstkvelden med gode venner og rødt i glasset.” Jeg tenker på statuser som kommer etter…

Er jeg tilfreds om jeg skulle dø nå?

Hver gang jeg har stilt meg selv spørsmålet de siste årene, har svaret skuffet meg. Livet mitt ble ikke helt som jeg hadde håpet og trodd.

Jeg tok en lang utdannelse og så for meg en produktiv karriere. Tung erfaring og stigende kurve. Jeg fikk så vidt begynt, før alt ble snudd på hodet og stoppet opp.

Brå og negative omveltninger i livet er gjerne ikke det verste, det er følgefeilene. Jeg ble dårlig rustet til motstand, og med i dragsuget forsvant troen på at jeg ville få til noe igjen. Troen måtte tas tilbake, bit for bit. En nitidig og strevsom jobb.

Livet har stablet seg fint på beina igjen, men drømmekarrieren glapp de årene jeg holdt på med nødvendig restaurering.

Her om dagen satte jeg opp et livsregnskap. Ganske banalt og fint. Jeg delte opp i ”Jeg har” og ”Jeg har ikke”. Resultatet kom ikke overraskende på, men likevel; for nitti prosent av verdens befolkning ville det trolig vært et absurd skue. Og for min del ble perspektivet enda tydeligere.

Jeg fylte har-siden opp med store privilegier og ubetalelige verdier i livet mitt. På den andre siden satte jeg opp ”karrieren jeg ønsket meg”. Jeg kom med andre ord godt ut i pluss.

På tross av dette er jeg en som stadig vekk kommer i skade for å oppsummere livet ut i fra hva jeg har fått til og oppnådd. Som i mine elendigste øyeblikk tenker at min verdi blir skapt i det tidsrommet jeg befinner meg adskilt fra de jeg bryr meg aller mest om. Jeg tror ikke jeg er alene.

Teologen og politikeren Inge Lønning ble intervjuet kort tid før han døde, og på det betimelige spørsmålet om hva livet hadde lært han, svarte han:

“Det viktigste er det du får, ikke det du får til. I første halvdel av livet tenker de fleste at det som betyr noe er det du får til. Klamrer man seg til det man får til blir hvert menneske identisk med sin egen fiasko eller suksess. Det er en ganske slitsom tanke.”

På øppfølgingsspørsmålet om hva han hadde fått, svarte han:

“Vi lever i en kultur der vi flaskes opp til å tro at vi skaper oss selv. I floskelspråket heter det å realisere seg selv. De som forsøker å realisere seg selv, er alltid for seint ute. Vi er for lengst realisert, alle som en. Det som gjør meg til den jeg er, er alt jeg har fått og får gratis. Kjærlighet i alle fasetter av ordet. Det er jo den aller største gaven, mennesker som er villige til å veve sitt liv inn i mitt.”

Jeg har ingen planer om å slutte og jobbe mot mål jeg setter meg. Jeg elsker følelsen av å mestre på bakgrunn av evner jeg har. Jeg liker å gjøre en god jobb.

Men jeg tror ikke det er dette han snakket om.

Tenk om jeg i enda større grad kunne leve realisert. Tenk om jeg, enda mer enn jeg gjør, kunne ta i mot alt det jeg slipper å kjempe for, og være i det.

Alt det som blir gitt meg gratis.