Stikkord

Da jeg var i tenårene ville jeg helst slippe å bli kjent med nye mennesker. Jeg ble stadig grepet av mindreverdighetsfølelse og engstelse for autoriteter. Jeg trodde alltid vedkommende jeg snakket med hadde mer kunnskap enn meg. Jeg var livredd for å ikke kunne forsvare mine argumenter eller for ikke å finne de riktige ordene. Jeg hadde angst for småsnakking(ikke helt kurert ennå), og bar alltid med meg en overhengende redsel for at jeg ikke skulle klare å følge opp med riktige spørsmål, dersom jeg innledet en samtale.

Det var bedre å la være.

Det ironiske er at jeg gradvis og helt ufrivillig bygget meg opp en status som noget arrogant, utilnærmelig og mystisk. En som ikke var så glad i sosiale settinger, men som likte å oppholde seg litt på siden for å observere. Jeg brukte minst et tiår på å rive ned det imaget.

Hvis jeg kunne levd livet fra tretten til tjue på nytt, skulle jeg nok prioritert annerledes, med erfaringen om at andre er like teite som meg. De er like kunnskapsløse om en hel mengde temaer og synes det er ubehagelig å snakke med folk de ikke kjenner. De famler med blikket og fomler med hendene. De lurer selv på om det de sier henger på greip. De lurer på om jeg tenker over at de ikke har sminket seg i dag. De blir opphengt i tanken på om de har snørr i nesa, og mister tråden.

Ved å ikke ta sjansen på og møte mennesker uten alle begrensningene, mistet jeg verdifulle erfaringer og øyeblikk med andre, men mest av alt mistet jeg verdifulle muligheter til å trene på og være meg selv. Er det noe jeg vet jeg vil videreformidle til mine egne barn, er det dette:

Ikke kast bort tid på å være redd for mennesker. Ikke vent med å ta plassen i livet ditt.