Jeg våknet brått opp av rushtrafikk-transen da jeg stoppet for mannen som skulle over gangfeltet. En godt voksen, med kulemage og halvlangt skjegg. Han hadde gammeldags tursekk på ryggen, og på hodet hadde han en cowboyhatt identisk med den til Crocodile Dundee.

Og han var barbent på asfalten, på en ganske kjølig dag i begynnelsen av mai. Han spaserte så selvfølgelig og deilig tilfreds over veien, med strak kurs. Hadde jeg ikke kikket ned på bena hans, ville jeg aldri gjettet at han var uten sko. Det var ingen ting ved den gangen som vitnet om vansker med støtdempingen og ryggproblemer.

Jeg vet ikke, jeg, hvorfor jeg skriver om den fyren. Det var bare det at han gjorde meg så forunderlig og overraskende glad. Og jeg måtte stusse lenge over hvorfor jeg ble så glad.

Men han gikk jo der og fikk resten av verden til å føle at den hadde misforstått. Jeg er sikker på at jeg etter et personlig møte med han ville følt meg som en raring fordi jeg brukte sko.

Jeg smilte lenge den dagen, hele veien til hytta. Det varte ekstra lenge fordi jeg måtte smile av at jeg smilte sånn.

Takk, mann uten sko.

Du kom så bus på og minnet meg om mine konforme omgivelser, min konforme by og mitt konforme liv, og du minnet meg på hvor usigelig deilig det er å bli overrasket.