Dette er en liten hyllest til pappa.
Han er litt annerledes og rar, faren min.
Men noe av det rare gjør han spesielt fin.

Da jeg var ung jente og hadde venninner på besøk, stakk pappa ofte hodet inn døra mi for å si hei. Plutselig var to spørsmål rettet til den besøkende blitt til et lite intervju. For meg fortonet det seg som et slags avhør. Vennligsinnet, naturligvis, men likevel smertefullt å overvære.

I etterkant har jeg forstått at det ikke var pappas feil at responsen han fikk fra de besøkende alltid var enstavet. De var beskjedne, venninnene mine, og fulle av usikkerhet i en uvant situasjon.

Det kunne jo virke som om pappa ønsket å bli kjent med dem. Ingen fedre jeg visste om prøvde å bli kjent med meg.

Når pappa går på toget på Ål stasjon, vil han alltid være takknemlig om han har fått plass ved siden av noen. Han vil ikke se seg rundt etter ledige dobbeltseter. Han vil ikke tenke på togturen som en flott mulighet til etterlengtet privatliv.

Han er en menneskesamler. En aktivt oppsøkende menneskesamler.

Jeg måtte bli ganske voksen før jeg begynte å verdsette møter med mennesker på ordentlig. I løpet av de siste årene har jeg møtt så mange fine, i mine øyne, helt ekstraordinære, mennesker. De har dukket opp der jeg minst har ventet det, og på ulikt vis har de satt varige avtrykk hos meg.

Det var kanskje måten de var til stede i livet på. Noe i øynene deres. Rausheten. Et unikt engasjement. Innstillingen til å leve. Varmen de bar med seg. Erfaringer som var blitt klokt forvaltet. Så var det helheten.

Men det aller beste var det helt udefinerbare. Det som skjedde i rommet mellom oss. Gjenklangen.

Logikk og fornuft må vike når en nerve i ett menneske treffer en nerve i et annet, og begge kjenner det. Og når jeg går hjem fra et sånt møte føler jeg meg uendelig rik. 

Livet mitt blir nytt for hver brikke som blir lagt til.

For en gave; mennesker.

Nå priser jeg meg lykkelig for at jeg også kan få samle på dem. Selv om jeg ikke ennå er kommet på et stadium som aktivt oppsøkende, vet jeg å glede meg over menneskegavene jeg blir gitt.

Flere av de jeg samler på vet det nok ikke. Kanskje var møtet for kort. Men det var uansett nok til en fin plass i samlingen min.

Så er det likevel sånn at jeg stadig velger å la sjanser gå fra meg. I stedet for å signalisere åpenhet og nysgjerrighet, søker jeg ly i nærmeste mulighet for privatliv. I privatlivet slipper jeg nullstillelsen et møte vil kreve. Jeg tror de aller fleste strever med dette, å aktivt skru av det andre for og stille seg eksklusivt inn på den ene. Jeg strever med det. I min refleksive trang til behagelighet, glemmer jeg premien. Magi går tapt. Menneskegaver blir bare mennesker.

Jeg har skjønt, at av alt som er dumt å sløse med i livet, er disse sjansene de dummeste.

Så er det selvfølgelig møter blottet for gjenklang. De kan jeg kanskje skrive noe morsomt om en annen gang. Men inntil videre er det nydelig å tenke på at menneskene jeg ikke finner gjenklang hos, mest sannsynlig, i hvert fall forhåpentligvis, har funnet det hos noen andre.

Så slipper jeg å tenke mer på det.

Jeg har uansett blitt en menneskesamler, og det føles vidunderlig fint.