Det ultimate bruktkuppet. Følelsen av å lure selgeren fordi vedkommende ikke har den villeste idé om hvor dritfint møbelet kommer til å ta seg ut i stua mi, eller hvor brutalt vakkert det kommer til å bli med et nytt trekk. Jeg vet at jeg med små grep er eier av en skatt som er verdt minst det tredobbelte, i hvert fall sånn jeg ser det. Og jeg kan ikke få betalt raskt nok, i redsel for at ekspeditøren skal avsløre hva som skjuler seg bak stjernene i øynene mine og heve prisen pronto.

Dette er en periodevis, avhengighetsskapende lidenskap. Jeg vet at jeg henvender meg til en smal del av publikum nå. Men jeg vet også det er noen der ute som skjønner hva jeg snakker om, og som er villige til å gå gjennom store prøvelser for å få oppnå tilfredsstillelsen som ligger i nettopp et vellykket bruktmøbelkjøp.

I Drammen finnes det en butikk med ymse slag. Den er noe helt for seg selv. Jeg nevner ikke navn. Et par ganger har besøk i denne butikken gitt meg øyeblikk av ren lykke som beskrevet over, men jeg har dessverre hatt langt flere erfaringer med det motsatte.

Moren til sjefen har sitt daglige pensjonistvirke her og er på sett og vis butikkens ansikt utad. En vever, kortvokst skikkelse med krum rygg og tynt, bølgete hår. Halsen og håndleddene er dekorert med prangende stensmykker hun sikkert finner i gamle vesker fra butikken. Hun smiler alltid og tar seg av kundene etter beste evne, mens sønnen er opptatt med sitt oppsøkende virke. Enten i telefonen i glassburet innerst i lokalet, eller ute på auksjoner og dødsbo.

En gang fant jeg en praktfull trekiste, så jeg spurte henne: ”Unnskyld, hvor mye koster denne? Det står ingen pris på”.

Da smilte hun pent og sa; ”Det vet jeg ikke, sjefen er ikke inne.”

”Akkurat”, sa jeg. ”Så det betyr at du ikke kan ta en pris for den og selge den til meg?”

”Det er riktig”, sa hun, og smilte igjen.

Jeg stusset over at hun synes det var så hyggelig å ikke kunne selge meg kista, men jeg gikk og la skuffelsen bak meg.

Dessverre gjentok historien seg. Ikke en gang, men så mange ganger at jeg mistet tellingen. Jeg mistet flere ting også, som vennlighet og medmenneskelighet. Frustrasjonen vokste og ble til en aggressiv svulst, mens det ene etter det andre gullfunnet glapp mellom hendene mine og bare kunne bringes hjem som en vakker drøm.

Jeg tenkte en god del på om det var riktig å kjefte på en gammel dame med krum rygg og lyseblått hår, som i tillegg alltid smilte. En som man egentlig syntes litt synd på. Men jeg visste likevel at det måtte skje. Jeg begynte litt forsiktig med å stille noen spørsmål ved måten og drive butikk på. Det gjorde litt vondt. Det var jo ikke sikkert hun var i stand til å svare for seg. Jeg avsluttet likevel tydeligere med å forfekte at målet med butikkvirksomhet strengt tatt burde være salg.

”Jasså, sier du det”, sa hun, og smilte.

En av de siste gangene jeg besøkte butikken hadde den gamle plassert stolen sin i sentrum av lokalet, så hun hadde god oversikt og var rede til å ta i mot kundene i det de kom inn. Og det gjorde hun. Hun smilte pent og sa hei.

Etter en rask runde uten å finne noe som fristet, fikk jeg på vei mot utgangsdøren øye på det: En drøm av et rødmalt bord med dreide ben, tæret av tidenes peneste tann. Du vet når noe er vilt og naturlig vakkert uten å ha den fjerneste idé om det selv. Hvis bordet hadde vært et menneske, hadde det vært akkurat sånn.

Den litt tilfeldige plasseringen like innenfor døren – ferskt fra dødsboet, fikk meg umiddelbart til å frykte det verste. Egentlig visste jeg det der og da. Jeg kom aldri til å få det med meg hjem. Men jeg måtte spørre, for det var for vakkert til å ikke kjempe for.

”Hvor mye koster dette? Det har ikke pris”, sa jeg. Stemmen prøvde jeg å holde lys, men leppene var nok allerede stramme, for jeg hadde begynt å forberede meg på nederlaget.

”Nei, beklager, det vet jeg ikke», svarte hun, «det kom inn for en time siden. Sjefen sitter på kontoret i telefonen, så du får vente litt.”

”Ok”, sa jeg, ”Det er greit”.

Jeg ventet. Men sjefen kom ikke. Mor ruslet litt diskré frem og tilbake foran glassburet hans. Men ingenting tydet på at samtalen var i ferd med å avrundes, og hun gjorde slettes ingen tegn til at hun ønsket å forstyrre han. Hun bare bekreftet med et forsiktig smil det jeg allerede var vel vitende om:

”Han sitter fortsatt i telefonen”.

Etter en liten stund bekreftet hun det samme igjen.

Tiden min var i ferd med å renne ut, så jeg sa: ”Jeg har en avtale nå klokka tre, så jeg har ikke tid til å vente mer, men tror du at du kan holde av bordet til meg, så kan jeg komme igjen etterpå når sjefen er ferdig i telefonen?”

”Nei, det kan jeg ikke. Vi holder ikke av her”, sa hun og smilte vennlig.

”Nei vel”, sa jeg.

Så sa jeg, med langt langt skarpere lyd i stemmen enn før, en hel del flere ting. Om den absurde opplevelsen av å gå inn i en butikk fordi man tror man kan få kjøpe tingene de har der, men nei, så skammelig feil kan man ta. Noe om hvor praktisk det kan være å prise det man tilsynelatende vil selge. Og jeg spurte om de egentlig ikke hadde lyst til å selge det bordet. Jeg passet på å forsikre henne om at jeg faktisk veldig gjerne ville ha det bordet. At jeg kunne betale for det hvis hun bare kunne være så snill å gå inn på sjefens, det vil si sønnens, kontor og be han ta en pause i samtalen og fortelle hva han skulle ha for det.

Når jeg blir sint har jeg en tendens til å glemme at jeg har problemer med og formulere meg muntlig på en god måte. Jeg pleier stort sett alltid å få det bra til når det er adrenalinet som sender ut ordene, og denne gangen var jeg godt fornøyd, hadde det ikke vært for at samvittigheten ville ta kveletak på meg.

Da jeg var ferdig nikket og smilte hun. Som om hun hadde hørt, men bare syntes synd på meg fordi jeg tilsynelatende hadde et problem.

Så sa hun, denne gangen litt mer kantete i ansiktet, men likevel med en skremmende hyggelig tone:

”Du får gå inn på kontoret og si´re til han sjøl”. Så smilte hun igjen, og det glinset i gulltanna hennes.

Og der endte det. Jeg var ute av døra før jeg visste det selv. Rasende over nederlaget, men samtidig full av angst for at jeg ikke skulle finne tilgivelse for syndene mine.

Men for alt jeg vet satt de kanskje der inne i glassburet, mor og sønn, og skålte i støvete cherryglass, mens de lo av meg og moret seg over månedens omsetning.