Stikkord

, , ,

Jeg er vel som deg, du som ikke skriver. Trolig har jeg ikke noe viktigere å si enn deg. Trolig er det jeg har på hjertet av like stor betydning som det du tenker på. Saken er bare den at jeg aldri har hatt det i kjeften. Jeg har alltid fantasert om å ha det der, for det er jo uten tvil den kommunikasjonskanalen med flest åpenbare fordeler. Den er effektiv og tidsbesparende, og den blir brukt av de fleste, primært.

Jeg har stort sett vært stille i sosiale meningsutvekslinger, fordi jeg ikke har funnet frem til riktig formulering før toget er gått og tema er byttet ut. Da kommer det. Ikke som perler på en lang snor, men gjerne i form av en eller to fine perler. De lure og kanskje litt skrå betraktningene som jeg gjerne ville at andre skulle få høre. Men da har det vært for sent å rekke opp handa.

Så jeg skriver. Som du sikkert skjønner har jeg et helt naturlig alibi for aktiviteten. Jeg kan rekke opp handa akkurat når det passer meg, eller sånn ca. en gang i uka.

Jeg vet ikke engang om du har lyst å høre på meg. Men jeg tar sjansen, for jeg har en trang. En helt spesifikk trang til å lage setninger. Til å se at de flyter og passer sammen. Til å gi det jeg ønsker å si akkurat den fargen jeg synes det bør ha.

Paradokset er at jeg alltid har det vondt med å stå ut. Det er akkurat som jeg mister biter av meg selv hver gang jeg stikker meg frem og leverer noe til det ukjente. Jeg er redd for hva som vil skje med meg når jeg står igjen og redd for hva som skjer med bitene. Jeg kan jo ikke spørre om å få dem tilbake. Men trangen vinner. Det er nesten det samme som å stå på scenen. Det gjør jo som oftest vondt. Det er den delen av musikerlivet jeg gjerne skulle vært foruten. Hadde jeg kunnet velge, ville jeg helst tatt plass i sofakroken med mine nærmeste og satt på en fin film som alle ville se på. Så kunne jeg synge, mens favorittpianisten trillet vakre toner på tangentene. Men idéen om at andre også kan få glede av det jeg leverer, er utvilsom fin, og da fungerer scenen best.

Av og til kan du ikke kontrollere det. Av og til forsvinner teksten i et hull av intet, du famler rundt i en ordløs tåke som ikke letter før første vers er over. Av og til revner strømpebuksa og hullet åpenbares for alle. Sånt kan gå utover nattesøvnen. Men det kommer en ny natt med nye muligheter for søvn.

Ja, det handler om prestasjon og om eget, ofte underbevisst krav til å levere det perfekte. Æsj, jeg er så lei av det. Nå er jeg voksen og har lært at 70 prosent er godt nok. I hvert fall er det et slags mantra jeg har når jeg kommer i skade for å glemme meg bort. Du vil sannsynligvis ikke savne de siste 30 prosentene heller.

Og hvis du gjør det er du ganske teit.

Håper du henger med meg sånn ca. en gang i uka. Da rekker jeg trolig opp handa!

Hei så lenge!