Jeg ser for meg en dame i sekstiårene med designbrillene på nesa. Hun sitter i en ørelappstol gjemt bak ”Vi over 60” og pløyer artikler om livsgnist og indre ro.

Hun skal ha for å ikke gi opp håpet om stadig forbedret livskvalitet. Hun skal ha pluss for å ikke ønske stillstand. Men jeg hadde ønsket for hennes del at hun gikk en tur i skogen og fant roen eller gnisten på egen hånd. Og jeg hadde ønsket for hennes del at hun hadde funnet den litt før.

Jeg ser for meg en jente tidlig i tjueårene. Hun pløyer nettet for ”Femten steg til en lykkelig tilværelse” og ”Ti raske veier til en suksessfull karriere”. Hun leser seg opp på livet og samler til en oppskriftsbok før hun har prøvd å bake.

Jeg skriver ikke for å gi deg min oppskrift eller en følelse av noe du bør strekke deg etter. Du kan ta det med ro, jeg er ingen coach eller terapeut. Jeg er ingen å strekke seg etter. Jeg er selv allergisk mot alt man føler man må strekke seg etter. Jeg har trolig ikke et optimalt liv, men jeg har mitt eget.

Jeg skriver om dette som en slags protest, og i et aldri så lite håp om å inspirere noen til å ta det med ro. Det er vel fortsatt sånn at det kan være godt for oss.

Jeg skulle gjerne gjort en undersøkelse på hva Kari i gata tenker om ”Veien til lykke.”

Kjenner hun på nysgjerrighet og et ønske om å finne den veien? Kjenner hun at hun burde lest boka eller gått på kurset? Har hun en urolig klump i magen som egentlig er en redsel for å gå glipp av noe viktig om livet – som de andre vet, men ikke hun? Tenker hun at selv om hun har et ok liv, så har hun et par områder med forbedringspotensiale? Eller?

Noe har skjedd som har fått meg til å kjenne med uvel ved lyden av ordet lykke. Jeg tror det finnes flere som meg. Noen har brukt ordet opp, dullet med det og gjort det til noe jeg forholder meg til i minst mulig grad.

For all del, jeg vet det er godt ment. De vil jo bare hjelpe oss. De har funnet noen nøkler og oppfordrer oss til å prøve dem. Men faller ikke det på sin egen urimelighet? Nøklene dine passer ikke til døra mi. Heldigvis, kanskje. Din lykke er med liten sannsynlighet min lykke. Vi er da satt helt ulikt sammen, du og jeg, vi er født med ulik utrustning. Vi har tråkket på forskjellige stier.

Men hei, alle burde jo lese om mindfulness.

Nei, alle burde ikke det. Jeg sier jeg har klart meg fint.

Hva har skjedd med oss? Hvorfor er vi så umettelige på den massive hjelpen utenfra? Hvorfor trenger vi så mye mer lykke enn før? Er vi så hjelpeløse og uselvstendige nå for tiden at vi ikke kan bruke hodet selv lenger? Må vi ha andre til å fortelle oss at vi bør tenke fornuftig, prioritere, og puste med magen? Må det være skrevet med maskinskrift for at vi skal oppdage gevinsten ved å ikke haste bevisstløst fra den ene aktiviteten til den andre, men forsøke så godt vi kan å være til stede der vi trenger det?

Jeg har lest ett og annet. Et par coach-bøker. Jeg har sikkert tatt med meg ett og annet tips, det er ikke det.

Jeg har også etter oppfordring fra kyndige prøvd å sette opp mål for livet mitt, med tidsfrister, for så å finne ut at jeg egentlig ikke trengte de målene. For så å oppdage at tidsfristene var meningsløse, fordi av og til tar ting den tiden de tar.

Mål kan inspirere og skyve oss frem mot noe vi ønsker, men de kan også gi helt unødvendige opplevelser av nederlag og middelmådighet. Å spørre seg selv hvorfor man setter opp mål før man gjør det, kan være lurt.

Jeg har det fint med å ta livet som det faller seg. Det er også et godt liv.

Jeg vet ikke hvordan du har det, men jeg har alltid hatt en iboende motstand mot livsoppskrifter. Jeg vil slippe å forholde meg til hvordan andre mener et liv bør leves. Jeg vil ikke gå på det kurset om tilstedeværelse.

Jeg kan til nøds høre, men til syvende og sist går jeg hjem og lever mitt eget liv.

Jeg tror de aller fleste av oss mentalt friske, normalt oppegående mennesker klarer oss med et minimum av hjelp til selvhjelp. Jeg tror de tusen mulige veiene til lykke der ute gjør oss tyngre til beins og mer handlingssvake enn målbevisste og drivkraftige.

Men merk; jeg snakker ikke om terapeutisk hjelp til å snu dype og fastgrodde forhold som hindrer oss i å puste fritt eller oppleve glede, eller forhold som ødelegger livskvaliteten for mennesker som lever i vårt nærvær.

Jeg snakker om en slags psykisk vestkantutvikling. En mental mote. En påtvunget følelse av at man ikke må stå stille så man kan gå glipp av noe, noen har tross alt gjort revolusjonerende forskning på selve livet som man ikke kan være foruten. Noen har samlet pioneriske erfaringer om perfekt tilpasning til vårt stressende, høyteknologiske samfunn. Jeg snakker om troen på en selvrealisering uten begrensning, hvor man til sist kan stupe tilfreds inn i døden som et fullstendig, helt menneske, fylt til randen av riktig levd liv. Og jeg snakker om de som tror de har funnet opp kruttet, men egentlig bare har satt et flott, nytt begrep på noe vi allerede vet og har erfart, bare vi løfter litt på vårt eget liv.

Og boka de har skrevet er gjerne rosa, eller har et annet omslag jeg ikke liker.

Trangen til utvikling ligger i oss. I hvertfall i flertallet. Vi kan ikke stoppe den, like lite som vi kan stoppe vår egen fysiske vekst. Det er i utgangspunktet en veldig fin ting. Av og til fanger vi opp sannheter utenfra, formidlet til oss av erfarne og kyndige mennesker, og vi ser at de passer inn i det de tilfører noe godt, fornyende og kanskje avgjørende i livet. Men mennesker som lever og rører seg i samfunn med andre, utvikles. De står ikke stille. Det viktigste vi lærer, skjer jo her.

Og når vi har gått en stund på veien, finner vi gjerne ut ett og annet om oss selv. Hva som fungerer og ikke. Vi finner en vei. Vi snubler og blir liggende en stund i en grøft før vi kommer oss på beina. Vi ryster hjernen og slår ut tennene i det vi faller ut fra et stup. Og er vi heldige, lærer vi hvordan vi skal unngå at det skjer igjen. Vi treffer mennesker som inspirerer oss. Vi tar med oss noe vi vil ha. Vi treffer mennesker som tar fra oss kruttet. Det er også ganske inspirerende og lærerikt.

Jeg liker å tenke at det i utgangspunktet er så enkelt som det.

Jeg liker også å tenke at jeg er min egen sjef. Hvis jeg trenger et mål, så lager jeg det. Jeg vil ha rom til å skape mine egne tanker og plass til å gå min egen vei.

Og min hilsen til deg i all ydmykhet; om enn litt rosa, så er den oppriktig ment:

Skriv din egen bok eller artikkel, les den og lik den.