Sist jeg sjekka var det å være profesjonell musiker, slik du satser på, ikke helt forenelig med å være muslim. Hva slags reaksjoner har du fått? (Sitat Vår Staude)

Det knyter seg i magen. Jeg leter etter puta. Vinklingen er flau og formuleringene fattige. Ganske naivt og ganske freidig, det hele.

Og Vår fikk jammen santen gjennomgå etter intervjuet med R&B-vokalisten Arshad Maimouni. Den muslimske artisten, vet du.

En dårlig dag. La oss håpe det var en dårlig dag på jobben for Vår.

Men på sett og vis har hun sitt på det rene. Hun sier jo sist jeg sjekka, og legger dermed ikke skjul på den åpenbare journalistiske flausen; at hun trolig har glemt å sjekke med minoritetene i det siste. At hun ikke har husket på å spørre dem om hvordan de lever blant oss i dag og får til å balansere sin tro i en sekulær verden. I stedet inntar hun rollen som bingodame med gummistøvler og naturlig bygdeskepsis til negrene. Når jeg først er inne på fordommer og den slags.

Arshad vet kanskje ikke hvor heldig han er som er musiker og muslim i 2015. Mest sannsynlig er Vår den første og siste som vil finne på å stille han spørsmål med samme molbo-svung. Det vil trolig bli stående som en slags kuroisitet fra året som gikk.

For selv om en og annen trolig funderer på samme spørsmål som Vår – så har de kanskje vett til å trå litt varsommere frem. Nettopp fordi de ikke har brydd seg med å spørre i det siste.

Jeg kjenner bare et lite behov for å minne om noe, helt parallelt.

Noen har levd med disse fordommene veldig lenge. I Norge.
Vi roper ut for Arshad nå, og det er fint. Bedre sent enn aldri.

På begynnelsen av åttitallet skjedde det noe i norsk musikkliv. Et blomstrende musikkmiljø i menigheter, samt barne- og tensingkor i bygd og by, vannet en stor mengde musikkspirer og fremelsket utallige talenter. Mange av disse poppet frem, og gjør det fremdeles, fordi miljøene fortsatt lever.

Noen valgte en karriere i trygge og kjente omgivelser, mens andre våget seg ut i den store verden.

For en reise det skulle bli for mange av dem.

Ikke så rent få fikk ”kristenartisten” hektet på fornavnet uten i det hele tatt å være formidler av religiøs musikk, og uten å ha bedt om det. Men noen luringer hadde et fremtredenede behov for å sette folk i bås.

Artistene jobbet beinhardt for å oppnå respekt i en bransje som noen på forhånd hadde tatt ansvar for å forbeholde livssynsnøytrale eller religionsopposjonelle utøvere. Ikke bare skulle artistene lage troverdig og god musikk, og jobbe for å overleve profesjonelt i bransjen. Av underlige årsaker måtte de i tillegg overbevise eierne og kritikerne av klubben om at dette kunne kombineres med kristenliv.

Mange valgte nok å bevisst holde kortene under bordet i redsel for å tape, eller aldri opparbeide, respekten og anerkjennelsen, dersom noen skulle få vite. De visste at de ville måtte forholde seg til uvitende Vår´er som ikke kunne la være, og som surret med kortene. De visste at det satt en og annen fordomsfull gjøk og kokkelurte bak musikkrulleringsmaskinene på radio, som ville velge dem bort og hindre dem i å nå ut.

I Norge i dag finnes det vel knapt en bransje som er så infisert av kristenmannsblod som musikkbransjen. Men paradoksalt nok, som troende kan du fortsatt regne med å måtte jobbe deg forbi et par hinder flere enn din trosnøytrale kollega dersom du ønsker å stikke deg frem. Fremdeles vil du kunne erfare at livssynet ditt er mer interessant en yrket ditt.

Forstå det den som kan. Det er latterlig og synd på samme tid.

Men mye har blitt bedre, takket være den store mengden av musikere som velger å utøve kunsten sin på tross av at de har Gud på innsiden av jakka. Jeg tror de fleste opplever at de får ha han i fred der.

Så ja, han er heldig, Arshad, som lever i 2015 og som trolig ikke får så mange flere enn Vår å bryne seg på. Men mest av alt er han privilegert fordi han får en skare av støttende trosfeller, så vel som trosnøytrale, til å riste høyt på hodet for han, til å trykke på dislike-knappen, og til å be ´a Vår skjerpe seg.

De skulle ha vært der i 1990 også.

Og til alle bygdedamer på bingo med naturlig fremmedskepsis:

Det burde vært overflødig, men ja, visst går det an å være troende og musiker i Norge i dag. Både muslim og kristen. Sist jeg sjekket, i alle fall.