Jeg vet ikke hvorfor jeg ble så grepet av sykdoms-nyheten om Gunhild. Jeg kjenner henne ikke. Folk blir jo syke stadig vekk. Og det finnes ikke noe unntak for rike og kjente og pene folk.

Derfor prøver jeg å finne ut av det nå.

Det sto at hun var alvorlig syk. Jeg leste og forventet å finne noe om kreft. Beinmargskreft med spredning, eller noe. Svulst på hjernen. Men det var ikke det. I 2014 går det visst an å bli rammet av andre sykdommer også. Sykdommer som kan være minst like skumle, like lunefulle og enda mer dødelige.

Det kom litt bus på, sant og si. Jeg hadde glemt at det var enda flere muligheter for å dø.

Alvorlig sykdom er veldig lite flatterende og vakkert. Det er utrolig lite fremgangsrikt. Det kan være grufullt og vondt, stygt, ensomt og stagnerende. Et langt stykke fra feststemt i lårkort Marius-kjole på årets temafest, arm i arm med matchende ektemann. Også et langt stykke fra fremadstormende ambassadør som taler til verdens fremste forskere og politikere om matrelaterte helse- og miljøproblemer i verden.

Alvorlig sykdom er fremdeles privat og tabubelagt. Vi tenker kanskje at det ikke lenger er det, for det er jo så mange som står frem med sykdomshistoriene sine.

Men det er det. Et tabu mister mye av sin styrke i det det kan formidles i fortidsform.

Å stå midt oppi noe så vanskelig, å skulle håndtere sitt eget kaos, sin egen redsel og sorg – og samtidig formidle til verden rundt hva som skjer – er skrekkelig modig. Selv om man er en offentlig person – og lege for den saks skyld – har man ingen forpliktelse til å fortelle den andre offentligheten om sånt, og jeg skjønner de som ikke gjør det. Men hun inviterte oss altså inn, og ga oss et sant utsnitt av livet hennes. Like sant som at hun var vakker i Marius-kjolen på den festen i mai. Men nå; et helt annet utsnitt.

Jeg skjønner også de som venter. Jeg tror veldig mange i samme situasjon som henne ville ha ventet litt til. Sykdom er jo langt enklere å fortelle om etterpå, hvis man er heldig å bli frisk, eller hvis man kan si; «Jeg er mye bedre nå. Behandlingen har hatt god effekt.» Eller aller helst: «Sykdommen har gjort meg sterkere.» Da har man fått muligheten til å stille opp det hele i ønsket posisjon og på riktig sted, og har selv betraktet det fra avstand en stund. Det mørke og redselsfulle kan håndteres og presenteres slik man vil, fordi det ikke lenger driver å eier en og river en i stykker. Hvor mye lettere er det vel ikke å si:

Jeg var veldig redd og trodde jeg skulle dø– enn å åpne opp døra til pasientrommet og si:

Akkurat nå er alt kaos. Jeg vet ikke om jeg overlever, og jeg er livredd for hva sykdommen vil gjøre med meg hvis jeg får leve.

Det siste er å vise sykdom. Å vise er noe helt annet enn å fortelle om.

Så var det bildet. Ansiktet. Ikke hennes, hun så jo fortsatt like vakker ut, om enn med et tristere drag. Det var han. Han som vi alltid ser energisk og ovenpå. Det var måten han nærmest hang rundt henne på, som om byrden hans var langt tyngre enn han kunne tåle. Det bustete håret som han kanskje ikke hadde brydd seg med å vaske. Det utmattede og endeløst sorgfulle blikket.

Alt sto skrevet der. Han kunne ikke sagt det tydeligere på noen annen måte.

Det var det opplagte svaret på et mattestykke, eller konsekvensen av å legge sammen elske deg til døden skiller oss ad + bunnløs redsel for at det siste er i ferd med å skje.

Så naturlig, men like fullt traff det hardt. Han viste meg sykdom.