En dag så jeg en liten «familie» på vei inn i et kjøpesenter. Alt tydet på at den besto av mor, sønnen hennes på fire, fem år, og mors kjæreste. Mors kjæreste var tydelig tæret av vind og kulde og sterke substanser.

I det jeg var på vei ut, ble jeg vitne til et bittelite scenario med trioen i hovedrollene. En ørliten sekvens på kanskje ti sekunder, som bare jeg så.

I etterkant har jeg tenkt på hvor mye ti sekunder kan fortelle om livet til et barn.

I det den lille familien var i ferd med å gå inn i rundellen, dyttet mannen spontant gutten foran seg inn, og gutten ble ”kjørende” alene. På andre siden av glassdøren så jeg mannen, som minnet mer om synet av en klovn der han, dansende og høyt skrattende, pekte nese til gutten.

Men den lille var ikke med på morroa. Han gjorde en desperat bevegelse, som om han trodde han var blitt fanget alene i et glassbur, og redselen lå utenpå han da han satte i et skrik, fulgt av spontan gråt.

Så var de gjennom alle sammen. De voksne lo ennå. De dultet borti gutten og moret seg over reaksjonen hans. De syntes han hadde fattig sans for humor.

Jeg så ingen som samlet seg og trøstet han. Jeg så bare to voksne som hadde glemt at de engang hadde vært barn, og som i realiteten fortsatt var det.

Jeg prøvde å se etter paret og gutten, for jeg ville aller helst gå tilbake og ta han til side, og jeg ville fortelle han at det som skjedde var feil. Jeg ville si at voksne ikke har rett til å gjøre sånt, ta han i hånden og løpe. Men det kunne jeg jo ikke.

Så, i en brøkdel av et sekund slo det meg: Det var kanskje bare en ubetydelig hendelse? Den var så kort. Den lille hadde sikkert glemt det om et par minutter. Det er vel sånt barn tåler?

I en brøkdel av et sekund prøvde jeg å føre meg selv bak lyset.

Hadde du vært der sammen med meg, hadde du visst bedre. Jeg visste også bedre. Jeg visste at det ikke er sånt barn tåler. Det er sånt de samler på. Og ti sekunder var nok til å fortelle meg at gutten hadde samlet en stund.

Nå har jeg lyst å lage leven og gråte store tårer for alle forsvarsløse barn. For mengden av barn som blir banket, trakassert, mobbet og psyket ut av sine egne, og som ingen ser. Barn som fortsetter å lide i det stille og lurer på om noen noen gang vil komme dem til unnsetning.

De har blitt satt til verden av voksne som ikke er voksne nok, som har fått dem ved en feil, som ikke har trengt dem, eller har trengt dem feil. Premissene for et godt liv var revet vekk før det ble påbegynt.

Jeg kan ikke komme på større urettferdighet i verden. Det må være selve urettferdighetens prototyp.

Jeg tror at de fleste øyne som tar seg tid, og de fleste nerver som vil føle, vil kunne fange opp når ti sekunder med et lite, ubetydelig svik, representerer en hel samling av svik du ikke ser.

Svik som til sammen har gjort et barn betydelig sveket.