Stadig vekk hører jeg barn si at de vil bli kjendis.

Altså: Den største lykke er å bli kjent for noe. Mitt talent er sekundært, så lenge jeg blir sett av et størst mulig publikum.

Det er jo bare trist. Hvor er du, mamma? Hvor har du vært, pappa?

Barnetalentshow. Det beste jeg kan komme på om det konseptet må være selve utstemningen, sett bort i fra at den foregår foran et altfor stort publikum. Den kan jo fungere som et slags symbol på en helt vesentlig del av livet, som det ser ut til at flere og flere foreldre glemmer å fortelle barna sine om. Det er brutalt, men:

I verdens øyne vil du ikke alltid bli oppfattet som unik, du vil komme til å oppleve og være en av mengden. Du er ikke alltid best, av og til vil det kreve mye av deg for å bli god. Livet kan være kjipt, du vil falle. Og nei, det er slettes ikke sikkert at den beste plassen for deg er på en scene.

Men til tross for nyttig lærdom; personlig ønsker jeg at mine barn skal øve på fall et annet sted, i en mer virkelighetsnær kontekst. Fallet kan bli uforholdsmessig stygt når sjelen er myk og formelig og en hel, liten verden ser på.

Jeg hørte en dommer i en norsk talentkonkurranse uttale at ”barn” håndterer utstemning bedre enn mange voksne. Når ble ”barn” en ensartet kategori? Når sluttet ”barn” å ha ulike følelser og ulik utrustning? Og hva vet hun om følgene for ”barna” i etterkant – og på lang sikt?

En liten oppgradering av konseptet barnetalentshow kunne vært følgende:

Alle blir stemt ut i første episode – med takk for innsatsen og vennlig oppmoding om å gå tilbake til barnerommet og den lokale kulturscenen for å leke litt mer. Men før det; gruppesamtaler med mor og far og kompetente fagpersoner. Tema er:

– Det er ikke nødvendig å selge seg selv med en gang man oppdager en spire til et talent eller interesse. Tvert om, du vil mest sannsynlig tjene på å vente.
– Det er helt ok å ikke stikke seg frem. Å være normal er ikke det samme som å være satt på sidelinjen.
– Talenter som utøves på en scene er ikke mer verdt enn talenter som utøves på en skrivepult eller andre steder.
– Sjansen for at du får et godt og meningsfylt liv utenfor rampelyset er minst like stor som innenfor. Du trenger ikke å bli sett av hele verden, det viktigste er at du blir sett av dine nærmeste.
– Sist, men ikke minst: Hva ønsker du med talentet ditt? Hvordan kan du bruke det på best mulig måte og få størst mulig glede av det?

Jeg stemmer for at vi fortsetter som i gamle dager. At vi lar barns evner og talenter få tid og rom til å utvikle seg i eget tempo, beskyttet fra støyen fra verden rundt. At vi oppmuntrer til at kreativiteten kan få blomstre på barnerommet eller i kjellerlokalet, med bustete hår, uten sminke og minikjole.

For et par dager siden leste jeg en artikkel om en amerikansk lærer jeg umiddelbart likte. Han sa:

Som lærer er jeg opptatt av å ha nysgjerrige elever som tenker selv. Elever som bestiger fjell for å se verden, ikke for at verden skal se dem. Elever som får lov å mislykkes uten og bli bedømt som mislykkede mennesker.

Hva med å grave litt i følgende tema sammen med barna:

Vil du se verden, eller vil du bli sett av den? Og HVORFOR?